Han debuterte som tegneserieskaper i en alder av 6 år. Snaue tre tiår senere er det kreative rullebladet et serieantikvariat. Møt André Myrlønn, en miksmester av en designer.

“Jippi det er aksjeselskap”, var navnet på det første opplaget. En 32 stripers tegneserie produsert av en up&coming designer, om “noe salgsgreier”.

– Jeg hadde en lærer som antakeligvis ble lei av tusen spørsmål, så da jeg spurte hva et AS var, orket hun ikke å forklare, så da sa hun at et AS handlet om salg. Så da ble det Jippi det er AS. Som gav ingen mening, overhodet.  

– Og nå jobber du i et AS. 

– Ja, sier han, og sender avgårde to bokstaver; de produseres lett som ingenting, han har tross alt studert kunsten å si ja i 34 år. Hundretusenvis av «ja», som har gitt ham en allsidig bakgrunn som designer: Teknisk byggfag med spesialisering i teknisk tegning, en Bachelor i grafisk design og en Master i Visuell kommunikasjon fra Southamptom Solent University. 

– Hvorfor design?

– Har alltid likt å tegne, og likte tanken på å profesjonalisere kreativiteten. Og så var jeg på et kurs i InDesign, der kursholderen anbefalte meg NKF. Så da sa jeg jo ja, da. Grublet lite over det, og har aldri sett meg tilbake, sier han og akkompagnerer ja-ene med halvdype nikk. “Ja” som har ført ham på mang en spennende sti, blant annet som designer for Bergen kommune, en jobb han faktisk aldri søkte på. 

– Kommunen kontaktet meg og spurte om jeg ville komme på et intervju for arbeidstrening. Ja sa jeg, og oppdaget først på slutten av intervjuet at det ikke var jeg som skulle arbeidstrenes, men lede arbeidstreningen. Så da sa jeg jo ja til det, jeg pleier jo det. 

– Å si ja?

– Haha, ja.  

Kommunal designpotet

Siden den gang har han gått fra å snikinnføre design backstage til å ta scenen for visuell kommunikasjon i kommunen. Prosjektledelse, tjenestedesign, workshops, tverrfalige team. Et tosifret antall prosjekter og etterhvert overføring til seksjon for digitalisering & innovasjon. 

– Jeg har gjort min egen greie. Vært min egen øy, men sammen med mange andre. Vært heldig å få bidra på prosjekter som jeg tror kan bety noe for folk, sier han. Blant annet har han bidratt på et nasjonalt prosjekt for å digitalisere helsestasjonene og bedre kommunikasjonen med brukerne. 

– På akkurat det prosjektet var det mer strategisk arbeid og kommunikasjon, mindre plakater. 

Et strategisk ja

Etter den ikke helt store suksessen med “Jippi det det er AS”, gjorde André en strategisk pivot til salg av signaturer og tutorials i photoshop, på online forum. 

– Signaturene; sykt harry. Men man er aldri så kreativ som når man ikke sammenligner seg med andre. Den barnslige kreativiteten, den prøver jeg å ha med meg enda. Man ser jo bedre hva som er fint etterhvert. Har tross alt jobbet med komposisjon siden jeg var 6 år, sier han og ler hjertelig.  

– Årevis med øving, supplert av rått talent?

– Haha, talent. Det er så svulstig. Men jo, det hjelper å ha et øye for det. Favoritten er å se et kult resultat etter mye jobbing. Planleggingen, skissestadiet, og så produsere et sluttresultat folk er fornøyd med, sier han engasjert. Og som menneske er han en doer. Fikser. En som stortrives blant folk, både nye og gamle. 

– Jeg prøver å bidra, dele av det jeg kan, hjelpe til der det trengs, være et ja-menneske. Da er det lettere å få et ja fra andre også, og det gir noen fordeler i en stor organisasjon som kommunen, for eksempel, at folk sier ja, sier han. 

– Da har du antakeligvis mange tjenester du kan be om i fremtiden?

 En imaginær gardin går ned over øynene, han gliser stort. 

– Haha, det hørtes ut som en ekstremt kynisk tilnærming, haha. Men joda, jeg synes det er lettere å spørre andre om hjelp, hvis jeg selv har hjulpet andre først. Men for å si det sånn, jeg er uuuutrooolig dårlig på å cashe inn ja-ene mine. 

Fra 18.000 kollegaer til 15

Etter å ha klatret stigen i kommunen med flagget til topps, fristet det private næringslivet. 

– Litt flere fagfelt, litt mer variasjon i prosjekter, tekniske spennende muligheter og litt færre mennesker.

– Litt?

– Ja, eller fra 18.000 til 15 ansatte, da. 

– Ikke like mange “ja” å cashe inn her da?

– Haha, nei. Men jeg trives utrolig godt, og stortrives med å gjøre kompleks informasjon forståelig, eller jobbe i den fasen der man jobber med det siste nye. Skape noe nytt, sammen. Jeg stortrives når det er litt vanskelig, at ikke svaret er rett foran nesen min, sier han. Og nettopp svar blir en utfordring når neste tema heter “fancy fritid”. 

– Om jeg gjør noe kult på fritiden? Usikker. 

– Du brygger jo øl?

– Jo, men det var kult for ti år siden. 

– Ja, kanskje ikke kult nok hvis vi skal tenke image her?

– Nei. Men jeg har en hund som heter Pixel. Han skulle egentlig hete Geir, men på det tidspunktet bodde vi i England, så det ble Pixel istedet. Ellers pusser jeg opp da. Har verksted i boden. Liker å lage ting. Forme ting. 

– Å, spennende, fortell!

– Tja, egentlig har jeg ikke laget noe enda, for jeg driver og tilpasser verkstedet. Blir aldri ferdig med å tilpasse. Akkurat nå organiserer jeg en verktøytavle. 

– Hvis vi tar vår egen medisin og drømmer stort og visjonært da, hva lager du da?

– En stol. Den skal bli helt spesiell. Overhodet ikke basert på vanlige stolistiske prinsipper, sier han. Det er nytt på nytt og pling i glasset, humorvibes på høyt nivå. 

– Og så bedriver jeg litt Tiktok om oppussing. Har et par følgere der, sier han, et statement som viser seg å være tidenes underdrivelse når han kan skilte med nesten 100.000 fans. En slags digital tegneserie om et AS i heimen. 

– Mye jippi der også?

– Haha, nei, definitivt mest jobb. Det tar faktisk nesten lengre tid å filme og redigere alt sammen enn selve oppussingen. Mye oppussing. Blir aldri ferdig. 

– Ja det var det der med å lære seg å si nei? 

– Haha, ja.